(uten tittel)

et dikt om avstanden mellom mennesker og elementene, en illustrasjon av hvor fort denne kan forsvinne, gjenoppstå, forsvinne igjen

snart ble alle kroppene

nakne i krøllete valker

over opphetet tre

lårene fløt ut

i det stive vannet

de muskuløse armene

grep svakt om stigen

fant fram til rust

og klamret seg fast

klemte dråpene til metallet

med svømmefingre

kroppene var esende

smeltet klærne av

de kunne ikke kjøles ned

vi så det på bølgene

hvordan de gråt

mens de ventet på oss

der vi pustet svette

dampet dråpene ut

gjennom munnventilene

ba disen komme inn

så den fylle alt

før vi igjen skulle ut

varme det ensomme vannet

de møre bølgene

av løs hud

svømte vekk

fra sine beholdere

vi så dem rømme

gjennom duggen der

vi sto på gulvet

i mellomrommet

vi lot dem dra ut

i søken etter det svale

vi lot oss etterlate

alene og hudløse

kropper av kokende vann

skulle de ikke komme

inn igjen til varm stein

skulle de bli der ute

i det uuttømmelige havet

Utdrag fra “Jeg kjenner venner med vakre meninger”

Potretter av mennesker i det deres insisterende sider kommer til uttrykk i form av meninger. Vakre meninger, naive meninger, snevre meninger som prøver å romme alt, oppriktige meninger, ment godt.

Han synes ikke man skal gjøre andre ting mens man hører på musikk. Han har en plate som han orienterer seg rundt, og et vindu han av og til tar en piruett for å se ut gjennom, igjen – han synes ikke man skal skynde seg sånn, platene får snurre så fort de bare vil, verden hans står stille en stund: han tar lange skritt over stuegulvet, skrider til verket.

Hun er ikke enig i konseptet hvite uker. Hun tilbringer livet sitt i rutiner som passer henne, hun har et forhold til fornøyelse som er så innøvd at det operer utenfor rammene til tid og rom; hun liker ikke å skulle straffe seg selv for å ønske noe mer enn tomme dager. Hun fyller hver av sine dager med mening, de danner fulle kalendere.

Hen snakker om viktigheten av at man sier jeg elsker deg så ofte som mulig. Hen avslutter hver samtale med moren sin med formulert kjærlighet, intensiteten i utsagnet går ikke tapt i all dets gjentagelse, hen lar kun ordene forlate munnen i kontrollerte strømmer av ektefølthet. Hen snakker som i affirmasjoner, lar ingen tro at hen elsker dem mindre i dag.

Han er motstander av at man skal danse etter en oppskrift. Han velger bort all koreografi, han lar kroppen og musikken snakke sammen på nye måter hver gang, han rykker seg gjennom mengden: han følger en takt som skumper borti alle andres, han skiller seg ut. Han ler av dem som prøver å tenke seg til rytmesans, danser etter sin egen pipe.

Hun elsker favorittsangene sine høyere når hun hører dem på radioen. Hun har tre stasjoner hun liker ekstra godt, bytter konsentrert mellom dem for å ikke gå glipp av noe; hun har oversikt over alle programmene, venter på en sang man garantert vil komme til å høre. Hun jubler når hun til slutt får rett, sier det er som å vinne lotteriet.

Hun tror på at man aldri burde gi opp det barnlige. Hun behandler hvert nye sted som grunn for oppdagelsesferd, finner det interessante i små detaljer; hun finner planter og undersøker om man kan spise dem, plukker blomster for å legge dem bak folks ører. Hun leker seg gjennom livet, fanger med sitt barneblikk fryden som andre overser.

Af Isir Eline Braathen

 

Eleverne på Forfatterlinjen höst 2021 har givet KANALEN lov til at bringe uddrag fra deres afgangstekster. Find en oversigt over eleverne og deres tekster her. Tak til Freja Lunde Larsen, Isir Eline Braathen, Eveline Saatvedt, Barbara Østerberg Nielsen, Michela Strate Geertsen og Oscar Grimstad. 

TILBAGE TIL KANALEN