forfatterlinjen höst 2021
Isir Eline Braathen
(uten tittel)
et dikt om avstanden mellom mennesker og elementene, en illustrasjon av hvor fort denne kan forsvinne, gjenoppstå, forsvinne igjen
snart ble alle kroppene
nakne i krøllete valker
over opphetet tre
lårene fløt ut
i det stive vannet
de muskuløse armene
grep svakt om stigen
fant fram til rust
og klamret seg fast
klemte dråpene til metallet
med svømmefingre
kroppene var esende
smeltet klærne av
de kunne ikke kjøles ned
vi så det på bølgene
hvordan de gråt
mens de ventet på oss
der vi pustet svette
dampet dråpene ut
gjennom munnventilene
ba disen komme inn
så den fylle alt
før vi igjen skulle ut
varme det ensomme vannet
de møre bølgene
av løs hud
svømte vekk
fra sine beholdere
vi så dem rømme
gjennom duggen der
vi sto på gulvet
i mellomrommet
vi lot dem dra ut
i søken etter det svale
vi lot oss etterlate
alene og hudløse
kropper av kokende vann
skulle de ikke komme
inn igjen til varm stein
skulle de bli der ute
i det uuttømmelige havet
Utdrag fra “Jeg kjenner venner med vakre meninger”
Potretter av mennesker i det deres insisterende sider kommer til uttrykk i form av meninger. Vakre meninger, naive meninger, snevre meninger som prøver å romme alt, oppriktige meninger, ment godt.
Han synes ikke man skal gjøre andre ting mens man hører på musikk. Han har en plate som han orienterer seg rundt, og et vindu han av og til tar en piruett for å se ut gjennom, igjen – han synes ikke man skal skynde seg sånn, platene får snurre så fort de bare vil, verden hans står stille en stund: han tar lange skritt over stuegulvet, skrider til verket.
Hun er ikke enig i konseptet hvite uker. Hun tilbringer livet sitt i rutiner som passer henne, hun har et forhold til fornøyelse som er så innøvd at det operer utenfor rammene til tid og rom; hun liker ikke å skulle straffe seg selv for å ønske noe mer enn tomme dager. Hun fyller hver av sine dager med mening, de danner fulle kalendere.
Hen snakker om viktigheten av at man sier jeg elsker deg så ofte som mulig. Hen avslutter hver samtale med moren sin med formulert kjærlighet, intensiteten i utsagnet går ikke tapt i all dets gjentagelse, hen lar kun ordene forlate munnen i kontrollerte strømmer av ektefølthet. Hen snakker som i affirmasjoner, lar ingen tro at hen elsker dem mindre i dag.
Han er motstander av at man skal danse etter en oppskrift. Han velger bort all koreografi, han lar kroppen og musikken snakke sammen på nye måter hver gang, han rykker seg gjennom mengden: han følger en takt som skumper borti alle andres, han skiller seg ut. Han ler av dem som prøver å tenke seg til rytmesans, danser etter sin egen pipe.
Hun elsker favorittsangene sine høyere når hun hører dem på radioen. Hun har tre stasjoner hun liker ekstra godt, bytter konsentrert mellom dem for å ikke gå glipp av noe; hun har oversikt over alle programmene, venter på en sang man garantert vil komme til å høre. Hun jubler når hun til slutt får rett, sier det er som å vinne lotteriet.
Hun tror på at man aldri burde gi opp det barnlige. Hun behandler hvert nye sted som grunn for oppdagelsesferd, finner det interessante i små detaljer; hun finner planter og undersøker om man kan spise dem, plukker blomster for å legge dem bak folks ører. Hun leker seg gjennom livet, fanger med sitt barneblikk fryden som andre overser.
Af Isir Eline Braathen
Eleverne på Forfatterlinjen höst 2021 har givet KANALEN lov til at bringe uddrag fra deres afgangstekster. Find en oversigt over eleverne og deres tekster her. Tak til Freja Lunde Larsen, Isir Eline Braathen, Eveline Saatvedt, Barbara Østerberg Nielsen, Michela Strate Geertsen og Oscar Grimstad.