Af Hannah Sofie Løvdal Ingvoldstad

Byens melodi kan minne en katt som tråkker på et piano. Det er september; høstens farger titter frem, men det er fortsatt varmt i luften. Sikkert ti grader varmere enn København. Gårsdagens alkoholinntak har satt seg i håret. Og det er for lyst ute. Jeg glemte solbrillene mine på det infiserte hostellrommet. Loppebittene på armen klør og den klamme luften hjelper ikke. Dagene går i ett. Jeg hopper fra ubahne til ubahne. Denne gangen U7 til en eller annen Platz eller Straße. Det føles som å svømme gjennom byen med propper i ørene. Helt uberørt. En mann selger tørkepapir og jeg får dårlig samvittighet, men kjøper ikke. Toget passerer tre gule stasjoner og jeg går av. En dame dytter borti meg, men ser seg ikke tilbake. På plattformen kjøper jeg en boks cola zero til 1,50 euro. De har ikke pepsi max. Området er forurenset av turister. Slik som meg. Jeg går langs muren og reflekterer i fem sekunder over hvert bilde. Jeg klarer ikke tenke. Det er for kaotisk. Den trafikkerte bilveien forfølger kunsten. Jeg gjemmer meg bak muren. Den er nedtagget av framstillinger av Karl Marx. Enkelte har også skrevet instagram-kontoen deres. Ironisk.

Jeg flyter videre. Turistene begynner å kvele meg. En far forsøker å lære sin tre år gamle datter hvordan posere for bildet. Foten plassert på muren og armene i kors. Et seriøst blikk slår ansiktet hans, mens konen tar bilde med en android. Jeg står i veien, men forter meg forbi med et kleint beklagende smil. Muren er langt bak nå. Hvert gate hjørnet er dekket av reklamer for Love Island. Life is a porno står det på asfalten i rosa maling. Hva faen betyr det? Husene er fargerike. Rosa. Gul. Grå. Grå. Rosa. Og dekket av tagging. Jeg merker at jeg er lengre sør enn Skandinavia. En gammel dame sitter i en blå plaststol utenfor leiligheten sin og røyker en sigarett. Hun ble sikkert født under krigen. Tankene mine blir avbrutt at et kjærestepar som spør om jeg kan ta et bilde. Jeg tar tre. Og tusler videre. Notatboken min er alt for liten for alle tankene mine. Kun 66 ord fyller siden. Jeg tar til venstre for å søke tilflukt fra hovedgaten. Veien kan minne om et vanlig boligstrøk i København. Solen glitrer gjennom trærne. Den grønne fargen lysner opp hele byen. Gaten er blind og det er gitter langs kanalen. Jeg setter meg på en trapp og skriver ned mine siste tanker.

Det var januar sist jeg var her. Og jeg fikk førti i feber. Vinden traff ansiktet mitt som tusen knivstikk og trærne blottet seg for hele byen. Lag på lag med ull og vinterdepresjon preget turen. Det billig hostellet jeg bodde på var et gammelt nonnekloster. Men hadde ikke lopper. Jeg liker byen best i september. Jeg surrer meg tilbake på ubahn for å unnslippe mine egne tanker.  Ovenfor meg sitter en mann i dress med en blå puma-veske. Han rister med matpapiret. Toget spaserer en gul stasjon og jeg går av.